Etter å ha lest "Kjære lærerkritiker!" av Elisabeth Dahl Larsen, på hennes blogg, ble jeg sittende og tenke. Litt provosert da jeg ikke er enig i alt som står der, men man er seg selv nærmest!
I disse dager blir det pålagt oss store innsparinger i vår kommune- noe vi selvfølgelig vil prøve å bidra til. Men følelsen av at vi (helsepersonell som jobber med eldre) er en usynlig yrkesgruppe sitter litt i.
Du syns sikkert at det er selvvalgt, men det er det jammen å være lærer å! Dette innlegget ble skrevet i hui og hast før en senvakt. Som faktisk var en god senvakt, der jeg gikk hjem etter endt vakt og følte jeg hadde bidratt til at "mine" kjære beboere hadde hatt en trivelig ettermiddag og kveld. Det er på ingen måte ment å håne lærerene, de er viktige på sitt felt, men det er jammen vi som jobber og ånder for de eldre i samfunnet å!!
Møte med beboer/pasient
Møte med pårørende
Samhandling
Tid
Opplevelsen
Viktigst av alt!!
Ser du oss, når vi hilser “god morgen”, samtidig som våre sanser (blant annet lukt, syn og hørsel) brukes for å fange opp pasientens dagsform?
Ser du oss, når vi skaper en god start på dagen - ikke ved å fokusere på hjelpebehov - men mestring?
Ser du oss, når vi prater bort ubehagelige situasjoner for pasienten, det kan være nedentilvask - der det har gått galt?
Ser du oss, når vi passer på at klær og pynt er rene og fine?
Ser du oss, når vi setter pasienten i fokus, selv om arbeidslista er lang og tiden knapp?
Ser du oss hjelpe til med mat og drikke? Noen pasienter er avhengig av vår hjelp for å overleve! Noen klager over at på institusjoner moses maten - men har DU tenkt over at det kan være eneste mulighet for at pasienten får maten i seg? Vi prøver å gjøre maten så delikat som mulig.
Ser du oss dele ut medisin? Hjelpe til med at rett medisin gis til rett tid, rett person og på rett måte? Samtidig som vi observerer virkning/bivirkninger..
Ser du oss samhandle med leger - som stoler blindt på våre observasjoner - oftest telefonisk?
Ser du oss tenke på utfordringene som hver pasient har? Noen ganger løses det med utradisjonelle løsninger..
Ser du oss prøve å skape et best mulig miljø? Mange individer med ulike behov - som ikke hele tiden går sammen?
Ser du oss når vi holder ei hånd, stryker et kinn, synger med den stemmen vi har? Ser du oss trøste, gi omsorg.. Snakke med pasienter som ikke responderer tilbake? Følge til lege, andre avtaler - for å passe på at pasienten blir sett!!
Ser du oss holde oss oppdatert? Gjennom kursing, møter og faglige erfaringsutvekslinger..
Ser du oss, når vi jobber dagvakt, senvakt og nattvakt, hver dag - hele året??
Ser du oss, få telefon hjemme på fritiden? Om medisinske spørsmål - ting som må gjøres noe med - fort?
Ser du oss i et kvinnedominert yrke - med alle farer og utfordringer som ligger i det?
(Lønn, arbeidsmiljø osv osv)
Ser du oss, når vi skal gå hjem og pasienten ikke vil slippe deg ut døra? Med en følelse av at du ikke strekker til?
Men størst er alt er følelsen av å hjelpe - gjøre en forskjell, gi av deg selv for at “dine” pasienter skal ha LIVSKVALITET!!
Dette til ettertanke!
Ønsker deg en finfin kveld,
klem fra sykepleier Laila
